Dine rettigheter

Du har rett på et privatliv

Jeg skulle på kino med en gjeng fra min bygd, og mamma kom og satte seg ved siden av meg, midt blant gjengen ... Veldig flaut! Jeg fikk ikke ha et privatliv.
Min far krevde å få innsyn i hvem jeg skrev med på telefonen min, og hva vi snakket om. Dette var svært krenkende, husker jeg.

Barnekonvensjonens artikkel 16 fastslår at alle barn har rett til et privatliv. Dette betyr at du skal få lov til å ha hemmeligheter med vennene dine, og at de som har ansvaret for deg, må respektere at de ikke alltid får vite hva du gjør.

I tenårene er det vanlig at man har større behov for et privatliv enn tidligere. Ungdommer med bakgrunn fra strenge religiøse miljøer forteller at de i denne perioden opplevde at menigheten og foreldrene hadde et større behov for å kontrollere dem, og de kunne føle seg over overvåket. Noen har fortalt at foreldrene kontrollerte telefonen deres og datamaskinen for å se hvem de snakket med, og at det alltid ble passet på hvem de var sammen med og hvor de var.

Mange har også fortalt at seksualitet heller ikke ble sett på som en privatsak når de vokste opp. Det å få seg kjæreste var vanskelig for mange, og noen opplevde mistenksomhet og avhør om man hadde hatt sex. Andre har også opplevd at foreldre eller tilsynsmenn i menigheten har spurt dem ut om de pleier å onanere.

Mange foreldre vet ikke at de bryter dine rettigheter når de ser gjennom samtaler du har på telefonen din eller når de avhører deg om din seksualitet. Hvis du opplever at din rett til privatliv blir krenket, så kan du starte med å prøve å snakke med foreldrene dine om hvilke rettigheter du har. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp dette med foreldre dine, kan du snakke med helsesøster på skolen eller en annen voksen som du stoler på, som kan gi deg gode råd om hva du bør gjøre.